Pontifikalmesse i anledning
vigslingen av St. Paul kirke i Bergen
28. juni 2026
Lesninger for vigsel av st. Paul kirke
Neh 8,1b-4a.5-6.8-10
De ba Esra, den skriftlærde, om å hente boken med Moseloven, som Herren hadde gitt Israel. Presten Esra bar loven fram for forsamlingen, både menn og kvinner, alle som kunne forstå det de hørte. Det var den første dagen i den sjuende måneden. Han leste i lovboken på plassen foran Vannporten fra morgengry til midt på dagen for mennene og kvinnene, alle som kunne forstå. Hele folket lyttet til lovboken. Esra, den skriftlærde, sto på en forhøyning av tre som de hadde laget til dette. Esra åpnet boken foran øynene på hele folket, for han sto høyere enn de andre. Da han åpnet den, reiste hele folket seg. Esra velsignet Herren, den store Gud, og hele folket løftet hendene mens de sa: «Amen, amen.» Så bøyde de seg ned og tilba Herren med ansiktet mot jorden. De leste opp fra Guds lovbok mens de tolket og forklarte det som ble lest, slik at folket skulle forstå. Stattholderen Nehemja, presten Esra, den skriftlærde, og levittene som underviste folket, sa da til folkemengden: «Denne dagen er hellig for Herren deres Gud. Dere skal ikke sørge og ikke gråte!» For hele folket gråt da de hørte det som sto i loven. Han sa så til dem: «Gå og spis fete retter og drikk søt vin, og send mat som gaver til dem som ikke har noe! For denne dagen er hellig for vår Herre. Vær ikke bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke.»
1 Kor 3, 9c-11.16-17
For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning.I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.
Luk 19,1-10
Han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann.» Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. 1For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.»
Året var 1865 og arbeidet på den store sognekirken som skulle reises i Bergen ble igangsatt. Dette skjedde tyve år etter Den katolske kirke igjen fikk lov å etablere et apostolisk vikariat og menigheter i vårt land, og ti år etter St. Olav domkirke i Oslo ble innviet.
Å reise dette kirkebygget var fra begynnelsen preget av storhet. Det var klart at dette var kirken som skulle videreføre den middelalderske arv i denne del av landet, med den hellige Sunnivas hvilested i nord og i hennes bispedømme grunnet i denne byen. Kirkens vernehelgen – den hellige Paul – ble gitt av selveste pave St. Pius XI. Misjonsapostelen skulle få prege enda et katolsk misjonsland. At man bygget en kirke som huset flere ganger antall troende i menigheten sa også noe om fremtidsvyene.
I dag, 150 år etter at bygget stod ferdig og først ble tatt i bruk, vigsles St. Paul kirken i tråd med den romerske kirkes ritualer. Det samme skjer i alle våre kirkebygg. De reises, de tas i bruk, og de vigsles.
Samtidig må det sies at det sjelden tar ett og et halvt århundre mellom ferdigstillingen og vigslingen.
De liturgiske tekst og riter hjelper oss inn i hva som skjer i denne kirke i dag.
Vi innledet ritualene med stenking og rensing av kirkens vegger med vievann. Dette gjør vi som «et tegn på frelsens bad der vi er blitt tvettet i Kristus og gjort til din Ånds tempel». Dåpen tas, med andre ord, frem som inngangsporten til det sakramentale liv og den store renselse i Herren som innlemmer oss i Kristi mystiske legeme.
Vi har i lesningene blitt minnet om tre grunnleggende punkter. For det først at Gud reiste sitt tempel i Jerusalem for å gi sitt folk et sted, viet av Gud og til Gud, tilsidesatt til bønn, offer og forkynnelsen av Guds lov. Dette tas frem i vigselsbønnen, hvor kirkebygget omtales som «en by på toppen av et fjell», et gammeltestamentlig bilde på Jerusalem.
For det andre at Kirken, ethvert kirkebygg, og vi som troende, er tuftet og bygget på Jesus Kristus, den ene og sanne grunnvoll. Derfor gjentar vigselsbønnen at Kirken er «et hellig tempel bygget av levende stener, som hviler på apostlenes grunnvoll med Jesus Kristus selv som hjørnesten». I tråd med dette preges hvert kirkebygg av tolv apostelkors på veggene – vi hviler på apostlenes grunnvoll – og selve midtpunktet i kirken er alteret – hvor Herren selv, i det eukaristiske sonoffer, gjør sin frelsende gjerning nærværende i vår midte.
For det tredje er kirkebygget det sted, som Sakkeus’ morbærtre, hvor vi møter Frelseren som er «kommet for å oppsøke og frelse det som var gått tapt». På dette grunner vigselsbønnens store visjon om at i dette kirkebygget vil «de fattige her finne barmhjertighet, de undertrykte sann frihet, og alle mennesker ikle seg den drakt som er dine barn verdig».
Vi vil, etter trosbekjennelsen, påkalle englenes og de helliges forbønner. Vi påkaller deres bønner for «at denne bygning som blir vigslet til ditt navn, må bli et frelsens og nådens hus hvor ditt kristne folk samles til ett, tilber deg i ånd og sannhet og oppbygges i kjærlighet».
Deretter følger den store vigselsbønnen som tilsidesetter dette kirkebygg til Gud «for all fremtid», for at Jesu disipler i dette gudshus vil ære Gud i troskap og Gud selv vil opplyse de troende ved Hans frelsende ord og nære deres liv i Kristus ved sakramentenes gaver og nåde.
Vi vil så avslutte vigslingen med tre konkrete tegn. Salvingen av veggene og sidealtrene «for at de kan fremstå som synlige tegn på Kristi og Kirkens mysterium». Incenseringen av kirkerommet, for slik som «dette hus blir fylt av vellukt, [skal] Kristi vellukt velle frem fra din Kirke». Og til sist illuminasjonen av kirkebygget og alteret med lys, som følges med bønnen «Måtte Kristi lys stråle i Kirken slik at alle folkeslag kan nå frem til sannhetens fylde».
Å vigsle et gudshus setter det til side for Gud. Men, det settes også til side for oss. For å muliggjøre våre mange møter med Herren Jesus Kristus, i ord og sakrament. Men også for å kalle oss til nidkjærhet i troen, iver i messegang og botsgang, og stadig vekst i enheten med Kristus og Hans ene, hellige, katolske og apostoliske kirke. Derfor: den kirke som i dag vigsles overgis i deres varetekt for deres kristne liv. Ta vare på den og la den være menighetens sanne sentrum.
Søndag 28. juni 2026
Biskop Fredrik Hansen
