9. januar 2008, Petersplassen
Etter julefesten vil jeg vende tilbake til betraktningene over kirkefedrene, og i dag vil jeg snakke om den største kirkefader i den latinske Kirke: Den hellige Augustin. Denne store helgenen og kirkelæreren – en mann av lidenskap og tro, av svært høy intelligens og utrettelig pastoral omsorg – er ofte kjent også av dem som overser kristendommen, eller som ikke har kjennskap til den, for han etterlot et dypt spor på Vestens og hele verdens kulturelle liv. På grunn av sin enestående viktighet har Den hellige Augustin hatt en vidtrekkende innflytelse. Man kan på den ene side si at alle veiene til den latinske kristne litteratur fører til Hippo (dagens Annaba på kysten av Algerie) – den romerske byen i Afrika hvor han var biskop fra 395 til sin død i 430 – og på den annen side at mange andre veier for den senere kristendom og den vestlige kultur springer ut herfra.
Sjelden har en sivilisasjon funnet en ånd som er så stor, som evnet å ta opp i seg alle dens verdier og opphøye dens innerste rikdom, som skapte ideer og former som etterkommerne kunne benytte seg av, slik også Paul VI sier det: «Man kan si at hele antikkens tankegods løper sammen i hans verk, og at tankestrømmer som gjennomsyrer de påfølgende århundrers læremessige tradisjoner, stammer fra det» (Åpningstale ved det patristiske institutt Augustinianum, 4. mai 1970; L’Osservatore Romano English edition, 21. mai 1970, s. 8). Augustin er dessuten den kirkefaderen som har etterlatt seg størst antall verk. Hans biograf, Possidius, sier at det synes umulig at én mann kan ha skrevet så mye i sitt liv. Om disse ulike verkene skal vi snakke om ved en senere katekese. I dag skal vi rette vår oppmerksomhet mot hans liv, som vi kan rekonstruere godt fra skriftene og i særdeleshet fra Bekjennelser – den usedvanlige åndelige selvbiografien skrevet til Guds ære. Dette er med rette hans mest velkjente verk, for med sitt fokus på det indre liv og psykologi utgjør det en unik modell i den vestlige (og ikke bare i den vestlige) litteratur – inkludert ikke-religiøs litteratur – helt frem til våre dager. Denne oppmerksomheten mot det åndelige liv, mot «jegets» mysterium, mot Guds mysterium som skjuler seg i «jeget», er noe helt ekstraordinært og savner sidestykke. Den vil, for å si det slik, alltid være et åndelig «høydepunkt».
Men for å vende tilbake til hans liv: Augustin ble født i Tagaste, i Numidia-provinsen i den romerske delen av Afrika, den 13. november 354, av Patritius, en hedning som senere skulle bli katekumen, og av Monika, en meget hengiven kristen. Denne lidenskapelige kvinnen, som æres som helgen, hadde en enorm påvirkning på sin sønn, og hun oppdro ham i den kristne tro. Augustin hadde også mottatt saltet, som var et tegn på at han hadde blitt tatt opp i katekumenatet, og han var alltid fascinert av jesusskikkelsen. Han sier til og med at han alltid elsket Jesus, men at han gradvis hadde sklidd bort fra Kirkens tro og praksis, slik tilfellet også er for mange unge i dag.
Augustin hadde også en bror, Navigius, og en søster som vi ikke kjenner navnet til. Da hun ble enke, ble hun overhode for et kvinnekloster. Den unge Augustin, som hadde en svært levende intelligens, fikk en god utdannelse – selv om han ikke alltid var en eksemplarisk student. Likevel lærte han grammatikk svært godt, først i sin hjemby og deretter i Madaura. Fra 370 lærte han retorikk i Kartago, hovedstaden i det romerske Afrika. Han lærte seg å mestre det latinske språk fullkomment. Like godt mestret han ikke gresk, og han lærte seg ikke punisk, som var talespråket til hans samtidige. Det var nettopp i Kartago at Augustin for første gang leste Hortensius, et skrift av Cicero som siden er gått tapt. Vi befinner oss nå ved begynnelsen på hans vei mot omvendelsen. Denne teksten vekket kjærligheten til visdommen, slik han selv beskriver i sine Bekjennelser etter å ha blitt biskop: «Den boken forandret mine følelser» i så stor grad at «hvert forgjengelige håp ble som tomhet for meg, og med brennende hjerte lengtet jeg etter visdommens uforgjengelighet» (III, 4,7).
Men siden han var overbevist om at man ikke kunne hevde å ha funnet den fulle sannhet uten Jesus, og siden Jesu navn ikke var nevnt i dette verket, begynte han like etterpå å lese Skriften, Bibelen. Han ble imidlertid skuffet – ikke bare fordi den latinske oversettelsen av Den hellige skrift var utilstrekkelig, men også siden innholdet i seg selv ikke syntes ham å være tilstrekkelig. I Skriftens fortellinger om kriger og andre menneskelige omskiftelser fant han ikke filosofiens høyder og den stråleglans som er en del av søken etter sannhet. Men han ville likevel ikke leve uten Gud, og dermed søkte han en religion som korresponderte med hans lengsel etter sannhet og etter å komme nær Jesus. Slik falt han i garnet til manikeerne, som holdt seg selv for å være kristne og lovet en fullstendig rasjonell religion. De fastholdt at verden er delt i to prinsipper: det gode og det onde. Slik skulle man kunne beskrive hele kompleksiteten i den menneskelige historie. Denne dualistiske moralen falt også i smak hos Den hellige Augustin, for den innebar en svært opphøyet moral for de utvalgte. De som fulgte denne, som han selv, kunne leve et liv som var bedre tilpasset tidens situasjon, spesielt for en ung mann. Han ble derfor manikeer, overbevist om at han hadde funnet syntesen mellom det rasjonelle, søken etter sannhet og kjærlighet til Jesus Kristus. Dette førte også til en konkret fordel i hans liv, for det å tilhøre manikeerne åpnet faktisk gode karrieremuligheter. Ved å tilhøre denne religionen, som så mange innflytelsesrike personer på hans tid, kunne han gjøre fremgang i karrieren og i tillegg fortsette sitt nære forhold til en kvinne. Med denne kvinnen fikk han en sønn, Adeodatus, som var ham svært kjær, meget intelligent og som senere skulle være tilstede under forberedelsene til dåpen ved Comosjøen og ta del i de Dialogene Augustin har etterlatt seg. Dessverre døde gutten alt for tidlig. Augustin, som ved 20-årsalderen allerede underviste i grammatikk hjembyen, vendte snart tilbake til Kartago, hvor han ble en briljant og berømt læremester i retorikk. Etter hvert begynte han imidlertid å fjerne seg fra manikeernes tro, for de skuffet ham nettopp på det intellektuelle plan – de var ikke i stand til å fjerne hans tvil. Han flyttet til Roma og deretter Milano, hvor det keiserlige hoff befant seg på den tid. Her fikk han en prestisjefylt stilling på grunn av gode skussmål og anbefalinger fra prefekten i Roma, Symmacus, en hedning som var fiendtlig innstilt overfor Milanos biskop, Den hellige Ambrosius.
I Milano fikk Augustin for vane å lytte til biskop Ambrosius’ vakre prekener. Til å begynne med var formålet å berike sin retoriske kunnskap. Ambrosius hadde vært keiserens representant i Nord-Italia. Den afrikanske retorikeren var fascinert av den store milanesiske forkynnerens ord. Men dette handlet ikke bare om retorikk. Det var særlig innholdet som stadig mer berørte Augustins hjerte. Det gamle testamentes store problem – mangelen på retorisk skjønnhet og filosofiske høyder – løste seg i Den hellige Ambrosius’ prekener, takket være den typologiske tolkningen av Det gamle testamente. Augustin forsto at hele Det gamle testamente er en vei mot Jesus Kristus. Slik fant han nøkkelen til å forstå skjønnheten og også den filosofiske dybden i Det gamle testamente, og han forsto hele enheten i Kristi mysterium i historien. Han forsto også syntesen mellom filosofi, det rasjonelle og troen på Logos, som er Kristus – det evige Ord som har blitt menneske.
På kort tid forsto Augustin at den allegoriske lesningen av Skriften, samt biskopen av Milanos neoplatonske filosofi, gjorde det mulig for ham å løse de intellektuelle vanskelighetene som syntes uoverkommelige da han var yngre og første gang tilnærmet seg de bibelske tekster.
Dermed leste Augustin Skriften og særlig de paulinske brevene på ny, etter å ha lest filosofenes tekster. Hans omvendelse til kristendommen, den 15. august 386, befinner seg dermed ved slutten av en lang og smertefull indre vandring, som vi skal snakke om ved en senere anledning. Sammen med sin mor Monika, sønnen Adeodatus og en liten gruppe venner flytter den afrikanske retorikeren ut på landet, nord for Milano og i nærheten av Comosjøen, for å forberede seg til dåpen. Slik ble Augustin den 24. april 387, i en alder av 32 år, døpt av Ambrosius under påskevigilien i domkirken i Milano.
Etter dåpen bestemte Augustin seg for å vende tilbake til Afrika sammen med sine venner, med tanker om å leve et slags monastisk fellesliv i tjeneste for Gud. Men mens de ventet på å dra, ble hans mor syk. Hun døde snart etter i Ostia, og det knuste sønnens hjerte. Da han til slutt kom tilbake til sitt fedreland, slo den nye konvertitten seg ned i Hippo for der nettopp å grunnlegge et kloster. Det var også i denne byen ved Afrikas kyst at han i år 391 ble presteviet, tross egne forbehold, og sammen med noen følgesvenner begynte han den monastiske livsstil han lenge hadde tenkt på. Her delte han sin tid mellom bønn, studier og forkynnelse. Han ønsket bare å tjene sannheten, og han følte seg ikke kalt til et pastoralt liv. Men han forsto etter hvert at Guds kall var at han skulle være hyrde blant andre, og slik gi sannhetens gave til dem. Fire år senere, i 395, ble han viet til biskop i Hippo. Augustin, som fortsatte med å fordype seg i studiet av Skriften og tekstene fra den kristne tradisjon, var en eksemplarisk biskop i sin utrettelig pastorale omsorg. Han forkynte flere ganger i uken for sine troende, han hjalp de fattige og foreldreløse, tok seg av formasjonen av presteskapet og organiseringen av de mannlige og kvinnelige klostrene. Kort sagt: Den tidligere retorikeren utmerket seg som en av sin tids viktigste eksponenter for kristendommen. Han var svært aktiv i forvaltningen av sitt bispedømme – med bemerkelsesverdige også allmenne implikasjoner – i de mer enn 35 årene han var biskop. Biskopen av Hippo hadde svært stor innflytelse i sin veiledning av Den katolske kirke i det romerske Afrika og, mer generelt, i sin tids kristendom. Han kjempet mot religiøse tendenser og seiglivete og splittende heresier som manikeismen, donatismen og pelagianismen, som satte den kristne tro på den ene og barmhjertighetsfulle Gud i fare.
Og Augustin henga seg til Gud hver dag, helt til slutten av sitt liv. Hans venn Possidius forteller i Vita Augustini at mens Hippo i nesten tre måneder hadde vært inntatt av invaderende vandaler, ba biskopen, nedslått av feber, om at botssalmene skulle skrives i store bokstaver og «at arkene skulle festes til veggen, slik at han fra sin sykeseng kunne se og lese dem, og han gråt ustanselig varme tårer» (31,2). Slik tilbrakte Augustin sitt livs siste dager. Han døde den 28. august 430, før de fylte 76. Vi skal vie våre neste møter til hans verk, hans budskap og hans indre erfaringer.