16. januar 2008, Paul VIs aula
I dag, som forrige onsdag, ønsker jeg å snakke om den store biskopen av Hippo, Den hellige Augustin. Fire år før han døde, ønsket han å utpeke sin etterfølger. Derfor samlet han den 26. september 426 folket i Fredsbasilikaen i Hippo, for å holde frem for de troende ham han hadde bestemt for dette formål. Han sa: «I dette livet er vi alle dødelige, men dette livets siste dag er for ethvert menneske alltid usikkert. Likevel, i den spede barndommen håper man på å bli et større barn, som større barn håper man på å bli ungdom, i ungdommen håper man på å bli voksen, som voksen håper man på å bli gammel. Man er ikke sikker på om man kommer dit, men man håper på det. Men alderdommen har ingen ny periode fremfor seg som man kan håpe på, og dens varighet er i seg selv usikker ... Ved Guds vilje kom jeg til denne byen i mitt livs styrke, men nå er min ungdom forbi, og jeg er blitt gammel» (Ep. 213,1). På dette punktet i sin tale kunngjorde Augustin navnet på den han hadde utpekt som sin etterfølger, presten Heraclius. Forsamlingen brøt ut i bifallende applaus og gjentok 23 ganger: «Gud ha takk! Lovet være Kristus!» Også med andre akklamasjoner ga folket sitt samtykke til det Augustin foreslo for sin fremtid: De siste årene av sitt liv ville han vie seg til et mer inngående studium av Den hellige skrift (jfr. Ep. 213,6).
Og de årene som fulgte, var faktisk fire år med en ekstraordinær intellektuell aktivitet. Han avsluttet viktige verker, han begynte på andre ikke mindre viktige, han holdt offentlige debatter med heretikerne – han søkte alltid dialog – og han grep inn for å fremme fred i de afrikanske provinsene som var truet av barbariske stammer fra sør. Han skrev om dette til fyrst Darius, som hadde kommet til Afrika for å finne en løsning på en tviste mellom fyrst Bonifatius og keiserens hoff, som dro nytte av de mauriske stammenes herjingstokter. «Men det er en enda høyere ære», skrev han i sitt brev, «å drepe krigen med ord heller enn å drepe mennesker med sverd, og å sørge for eller opprettholde fred med fred og ikke med krig. For også de som slåss, om de er gode, søker uten tvil fred, men til prisen av sitt eget blod. Men du er derimot sendt for å forhindre den som søker å utgyte andres blod» (Ep. 229,2). Dessverre ble de som håpet på fred i de afrikanske provinsene, skuffet. I mai 429 passerte vandalene Gibraltarstredet – de var av trass invitert til Afrika av Bonifatius selv – og de strømmet inn over Mauritania. Invasjonen nådde raskt de andre rike afrikanske provinsene. I mai eller juni 430 omringet og beleiret «Romerrikets ødeleggere», som Possidius kaller barbarene (Vita 30,1), byen Hippo.
Også Bonifatius, som for sent hadde forsonet seg med hoffet, hadde søkt tilflukt i byen. Han prøvde nå forgjeves å blokkere inntrengernes inngang. Biografen Possidius beskriver Augustins sorg: «Tårene var mer enn ellers hans brød natt og dag, og nå som han hadde kommet til sitt livs ende, forårsaket alderdommen ham mer bitterhet og sorg enn andre» (Vita 28,6). Og han forklarer: «Denne Guds mann så byenes blodbad og ødeleggelser. Hus på landet ble revet ned, og beboerne ble drept av fiendene eller sendt på flukt og spredt. Kirker som tilhørte prester og pastorer, ble ødelagt, gudviede jomfruer og ordensfolk ble spredt over alt. Blant disse ble noen liv avsluttet under tortur, andre ble drept med sverd, atter andre ble fengslet hvor de mistet sin sjels og sitt legemes integritet og også sin tro. De ble nedverdiget til smertefullt og langvarig slaveri under fiendene» (ibid. 28,8).
Selv om han var gammel og trett, gikk Augustin likevel i bresjen ved å trøste seg selv og andre med bønn og meditasjon over Forsynets hemmelighetsfulle planer. I dette henseende snakket han om «verdens alderdom» – og denne romerske verden var i sannhet en gammel verden. Han snakket om denne alderdommen slik han allerede hadde gjort det noen år tidligere for å trøste flyktningene som kom fra Italia, da Alaricos gotere i 410 hadde invadert byen Roma. I alderdommen, sa han, er det rikelig med byrder: hoste, katarr, rennende øyne, engstelse, utmattelse. Men om verden eldes, er Kristus evig ung. Og følgelig invitasjonen: «Nekt ikke for å la dere forynge med Kristus, også i den gamle verden. Han sier deg: Frykt ikke, for din ungdom skal fornyes likesom ørnens» (jfr. Serm. 81,8). Den kristne må derfor ikke miste motet selv i vanskelige situasjoner, men beflitte seg på å hjelpe den som er trengende. Dette er det svar den store kirkelæreren gir biskop Honoratus av Tiabes på spørsmålet om hvorvidt en biskop, prest eller en hvilken som helst Kirkens mann kan flykte for å berge sitt liv dersom han har barbariske inntrengere hakk i hæl: «Når faren er felles for alle, altså for biskoper, presteskap og lekfolk, da må de som har behov for de andre, ikke bli forlatt av dem de har behov for. I dette tilfelle skal alle flykte til et trygt sted. Men hvis noen må bli igjen, da må de ikke bli forlatt av dem som har ansvar for å bistå dem med sin hellige tjeneste. Enten kan de altså berge seg vekk sammen, eller så skal de sammen bære de lidelsene som familiens Far ønsker at de skal bære» (Ep. 228,2). Og han avslutter: «Dette er kjærlighetens høyeste bevis» (ibid., 3). I disse ordene kan vi ikke unngå å gjenkjenne det heroiske budskapet som prester gjennom århundrene har tatt imot og gjort til sitt eget.
Byen Hippo sto imidlertid imot. Augustins huskloster hadde åpnet sine porter for å ta imot hans bispekolleger, som hadde bedt om husly. Blant disse var også Possidius, som allerede var hans disippel og slik kunne etterlate oss et direkte vitnesbyrd om disse siste dramatiske dagene. «I beleiringens tredje måned», forteller han, «gikk han til sengs med feber. Det var hans siste sykdom» (Vita 29,3). Den hellige gamle mannen utnyttet denne tiden da han endelig var fri til å hengi seg enda mer intenst til bønnen. Han brukte å si at ingen – biskop, ordensfolk eller lekfolk – uansett hvor ulastelig hans ferd syntes å være, kan møte døden uten passende bot. Av denne grunn og med tårer gjentok han igjen og igjen botssalmene, som han så mange ganger hadde lest med folket (jfr. ibid. 31,2).
Jo verre sykdommen ble, jo mer følte den døende biskopen behov for ensomhet og bønn. «For ikke å bli forstyrret av noen i sin konsentrasjon, ba han, omtrent ti dager før han forlot sitt legeme, oss som var tilstede om ikke å slippe noen inn i hans rom utenfor de tidene når legene kom for å besøke ham, eller når måltidene ble brakt ham. Hans vilje ble nøyaktig fulgt, og han ga seg til bønnen hele denne tiden» (ibid 31,3). Hans liv tok slutt den 28. august i 430. Hans store hjerte fant endelig hvile i Gud.
«For hans legemes siste riter,» informerer Possidius oss, «ble det båret frem offer til Gud, hvor vi deltok, og deretter ble han gravlagt» (Vita 31,5). Hans legeme ble, uvisst når, overført til Sardinia. Dernest ble det rundt år 751 flyttet til Peterskirken i Ciel d’Oro i Pavia, hvor det hviler den dag i dag. Augustins første biograf har følgende avsluttende mening om ham: «Han etterlot Kirken et stort presteskap og også klostre for menn og kvinner, fulle av mennesker som hadde viet seg til avholdenhet under lydighet til sine overordnede. Dessuten også bibliotek som inneholder hans og andre helgeners bøker og utlegninger, som gir oss kjennskap til hva som ved Guds nåde var hans fortjeneste og storhet i Kirken, og hvor de troende alltid vil finne ham levende» (Vita 31,8). Dette er en mening vi kan si oss enig i. I hans skrifter kan også vi «finne ham levende». Når jeg leser Augustins skrifter, opplever jeg ham ikke som en mann som døde for mer eller mindre 1600 år siden – jeg føler ham som en mann av i dag: en venn, en samtidig som snakker til meg, snakker til oss med sin friske og aktuelle tro. I Den hellige Augustin, som snakker til oss, snakker til meg i sine skrifter, ser vi den vedvarende aktualiteten i hans tro; i den tro som kommer fra Kristus, det evige Ord som er blitt menneske, Guds Sønn og Menneskesønn. Og vi kan se at denne troen ikke er av i går, selv om den ble forkynt i går. Den er alltid av i dag, for Kristus er virkelig i går, i dag og for alltid. Han er Veien, Sannheten og Livet. Slik oppmuntrer Augustin oss til å stole på denne Kristus som alltid er levende, og til på denne måten å finne det sanne livets vei.